Forbannelsen

Forbannelsen

By februar 29, 2016 Nyheter No Comments

Språkkyndige har en tendens til å bli monomane i sin kritikk av dårlig språk. Ja, i forhold til-epidemien er hodepinen som ikke ser ut til å gi seg. Ja, semikolonet kan kanskje pensjoneres. Jada, unngå for all del den litt pinlige genitivsapostrofen. Men dette er hester som for lengst har avgått ved døden – det er ikke nødvendig å piske dem til lim.

Selvsagt ligger det i skriveføre bransjer en rekreasjonell verdi for språknerder i å kunne uffe seg over malplasserte kommaer og hengende preposisjoner – lunsjpausene ville blitt litt fattigere uten dette besværet. Men det bør ikke være denne fanen som løftes høyest i marsjen for bedre kommunikasjon. Én ting er at kampen er fåfengt, men det er en feil å tro at grammatiske flauser utgjør den største trusselen mot godt språk. En korrekt tekst er ikke synonymt med en god tekst.

Og teksten teller. Ikke bare for den enkelte leser, men som en av det moderne demokratiets fundamentale byggeklosser. Den samlede utydeligheten i et samfunns tekster skaper ineffektivitet – byråkratiets uforståelighet avler lukkethet. For et byrå hvis visjon er “Et åpent samfunn”, står derfor den gode teksten i sentrum. Klart språk gir klart glass i samfunnets mange vinduer.

Så hva er det største hinderet på veien til en god tekst? Hvorfor er brevet fra plan- og bygningsetaten, eller instruksjonene fra IT-support-avdelingen, skrevet på et språk som er fullstendig uforståelig? Flere av de utbredte forklaringene legger til grunn at den tåkete språkbruken er et bevisst valg, som når akademikere blir beskyldt for å forsøke å tilsløre at de egentlig ikke har noe av substans å si. Som oftest er forklaringen langt enklere.

Kunnskapens forbannelse kaller språkpsykologen Steven Pinker det, og betegner det i sin nyeste bok som den store årsaken til at flinke folk skriver dårlig prosa: Det faller skriveren ganske enkelt ikke inn at leserne ikke vet det samme han vet. Og har yrkessjargong blitt din dagligtale, er det etter hvert lett å glemme at den ikke er andres. I tillegg er det lett å utelate fra teksten sentrale steg i resonnementene dine nettopp fordi de er åpenbare for deg selv i det du tenker dem. Dette er kunnskapens forbannelse – og vi blir smertelig kjent med den hver gang vi fisker frem et gammelt, selvskrevet dokument og lurer på hvem i all verden som forfattet dette makkverket. Men her ligger også nøkkelen til å unnslippe.

Gode skriveråd er, påpeker Pinker helt rett, snarere råd om hvordan en reviderer enn om hvordan en skriver. Å skrive med leseren i tankene holder ikke. Psykologisk forskning bekrefter at vi grovt overvurderer vår evne til å slutte hva andre tenker – det eneste som fungerer er å spørre. Vis utkastet tidlig til en representativ leser og spør om han eller hun kan følge resonnementene. Legg den i en skuff og vis den til deg selv når nok tid har passert.

Disse rådene er mindre banale enn de kan virke. Du tror nemlig du ikke trenger dem, men det gjør du. Det er forbannelsen.

Var dette forståelig? Jeg burde ha spurt tidligere.

Leave a Reply

Hva kan vi gjøre for deg? Ta kontakt!